Hvad er salsa?
Udskriv

Hva er salsa? "Salsa (sp., eg. saus), betegnelsen på den populærmusikken som ble skapt fra 1960-årene av blant den spansk-talende befolkningen i New York, og som hovedsakelig er en blanding av kubansk og puertoricansk musikk ispedd elementer fra jazz og annen afro-amerikansk musikk"

(Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon).

 

"Salsa is more than a style because it is so open. From its inception every bands' quest was to establish a style, a trademark, a message. This is not so true today but the fact remains you can have a Plena, Samba, Cumbia, Son, Gaita, Aguinaldo, Calypso,Tamborito, Tango, Maypeye, Merengue, Danza, Danzon, Guraracha, Ranchera, or anything else as part of a Salsa composition or arrangement. OR, a Salsa band can have any of these rhythms in their repertoire. I know, I've been doing it for over 30 years now. To you Salsa may be a style, to me it's a concept. The reconciliation of many American musics. A sociological hybrid that connects many communities. If you can't get into the lyrics you're missing at least 75% of it's significance." (Willie Colon). På Cuba sier man at "salsa eksisterer ikke. Salsa, det er son. I New York forteller en journalist fra Puerto Rico til den som vil høre på at han "fant opp ordet salsa for å betegne den musikken som ble skapt av sønnene til puertoricanske innvandrere med utgangspunkt i kubanske rytmer". Salsa er uansett den kommersielle betegnelsen på musikken til innvandrerne i El Barrio de New York som utviklet seg fra begynnelsen av 70-årene, og som er oppfølgeren av boogaloo som i 60-årene blandet latinsk musikk og rythm'n'blues.

Salsa er de karibiske øyers groove. En afro-latin-amerikansk syntese som utgjør en av de mest komplekse musikkformene i verden. Afrikansk polyrytme, hypnotiserende piano og en nøyaktig dirigert blåserrekke. Den farges av et mangfold av internasjonale påvirkninger: son, rumba og guaracha fra Cuba, bomba og plena fra Puerto Rico, merengue fra den Dominikanske Republikk, bambuco og cumbia fra Colombia, ispedd jazz, rock, soul og blåst liv i med improvisasjon.

Salsa er en lang kjærlighetsfylt parade hvor mann og kvinne møtes og gir seg i kast med hverandre, svinger, vugger, ruller, kurrer og beruser seg av dans og decibels til nattens ende.

Son kalles gjerne salsa'ens far. Den invaderte Havana i 20-årene. De afro-kubanske rytmene hadde hittil vært innestengt mellom slavenes brakker og fattigstrøkene down-town, før de eksplodere i las academias de baile (dansesaler), og senere på Radio Nacional som overflommet Karibien med rytmene til grupper som Septeto Nacional, Septeto Habanero og Trio Matamoros. På samme tid presset sosio-økonomiske problemer og en utbredt rasisme en stor mengde latinos til å utvandre til New York, hvor de installerte seg i strøk som ble døpt El Barrio.

I 30-årene begynner man å tilføre jazzen afro-kubanske rytmer, og genren døpes latin-jazz. Tito Puente er en av forgrunnsfigurene i denne genren. Når blokaden av Cuba innføres i 1961 blir musikken en flukt, et samlingspunkt og en identitetsskapende faktor blant los latinos i New York. Johnny Pacheco, Charlie Palmieri, Cheo Feliciano, Willie Colon og Hector Lavoe er hete navn når salsa etableres som musikkform utover i 70-årene.

Siden har denne musikken fått stor utbredelse. Ved siden av New York er kanskje Miami og Los Angeles de viktigste stedene i USA. Kuba og Puerto Rico har naturligvis en sentral stilling. Venezuela og Colombia er blant de landene hvor salsa står veldig sterkt, og har brakt fram en rekke kjente artister. Salsa er også blitt mektig populært i Japan, og bandet Orquesta de la Luz som kommer derfra gjør stor suksess verden over (Hovedkilde: Innleggscoveret til CD'n "Salsa! La fièvre latina") Intervju med Isabelle Leymarie I.L. er en fransk musikolog, pianist og journalist. Hun har bl.a. skrevet boken "Cuban fire" hvor hun skriver om salsaens framvekst og dens utøvere fra 20-årene og fram til i dag. Intervjuet ble først trykket i avisen Sud-Ouest 25.7.1997.

Sud-Ouest: Man pleier å kalle salsa disse latinske, dansbare og festlige musikkformene. Men har dette begrepet noen musikalsk innhold? Isabelle Leymarie: Det er et begrep som i likhet med "jazz" omfatter mange rytmer. Det ble oppfunnet i slutten av 60-årene. Puertoricanerne bosatt i New York begynte å spille kubansk musikk og tilsatte sitt eget særpreg. Det er et hendig begrep som betyr saus, og som i dag betegner det en før kalte de typiske musikkstiler. Til å begynne med var kubanerne irritert på at man kalte salsa de rytmene som de hadde funnet på, men i dag nøler de ikke lenger med å bruke det. SO: Hvordan forklarer du at Kuba har frambragt så mange rytmearter? IL: Først fordi disse rytmene er av afrikansk opprinnelse, afrikanerne er svært musikalske, og på Kuba er det en sterk konsentrasjon av svarte afrikanere. Dette bidraget er grunnleggende. Deretter fordi Kuba har arvet den spanske gløden. Den kubanske livsgleden som du finner igjen i musikken og dansen kommer av denne blandingen. Og endelig fordi øya har vært et sted for kontakt og kulturutveksling mellom USA og Europa. SO: Bidraget fra de afrikanske rytmene er sant nok viktig, men salsa er en ny musikkart. Gjennom hvilken dynamikk ble den skapt? IL: Fra slutten av det 16.århundre er det en prosess av kreolisering av musikken, som kommer av foreningen av afrikanske rytmer og spansk og siden fransk musikk. Det ga noe som virkelig hadde en spesiell smak. Slik har det seg for eksempel at mambo oppsto i møtet mellom selskapsdans (som den franske contredanse) og afrikansk synkope og percussion. SO: På Kuba bringes gjerne musikken videre fra generasjon til generasjon innen familien, som vi ser det hos La Familia Valera Miranda, eller Adalberto Alvarez. Hvordan forklarer du dette fenomenet? IL: Det finnes på Kuba, men også i hjertet av det kubanske innvandrermiljøet i USA, store musikerdynastier, slik som det til jazzpianisten Rubalcaba. I hans familie er faren, oldefaren, broren og til og med bikkja musikere. I tillegg hører moren på musikk på radioen mens hun lager mat, og huset besøkes av en strøm av musikere. Denne typen omgivelser påvirker selvfølgelig barna som siden naturlig nok ønsker seg en plass i det musikalske univers. SO: Den tradisjonelle musikken, slik som den til Candido Fabré eller Los Piratas del Caney holder seg uten å dø ut på Kuba. Men kommer det spontant, eller er den en del av en folklore som opprettholdes av kommersielle interesser? IL: Generelt kommer de tradisjonelle orkestrene fra Oriente - en provins langt fra Havana som har holdt seg mye nærmere sine røtter. Dermed er denne folkloren svært levende i populærkulturen og opprettholder seg på naturlig vis. SO: Ved siden av de tradisjonelle orkestrene særpreges en rekke grupperinger som f.eks. Los Van Van av sin kreativitet. Hva er dens kilde? IL: Kuba er en øy adskilt fra alt, og folk kjeder seg litt av og til der. Musikken er dermed en tidtrøyte og en gledesspreder. I tillegg har vi en politisk interesse. For å få folket til å glemme den økonomiske krisen, var Castro klok nok til å utvikle kunstartene, og spesielt den svarte musikken. Alle disse faktorene skaper en spesielt fruktbar ånd, og nye rytmer oppstår regelmessig. SO: Kan du nevne de nyeste eksemplene? IL: Jeg tenker for eksempel på songo, en form for popmusikk variant av danzon oppfunnet av Changuito, percussionisten i Los Van Van. Jeg tenker også på musikken til de unge generasjoner som kompenserer sin nød og mangel på arbeid og mat gjennom frenetisk musikk (kalt Despolete), slik som vi finner den hos Isaac Delgado, La Charanga Habanera, Klimax eller Kini Kini. SO: Tekstene i de kubanske sangene stiller bare unntaksvis krav. Er det av politiske grunner? IL: Tekstene har alltid vært anekdotiske. Faktisk har sangerne på Kuba tre inspirasjonskilder. Først kommer kjærligheten, kvinnen og særlig la mulata (kvinne av blandet opprinnelse) som gjør menn gale. For det andre den afro-kubanske religion, og for det tredje maten og dagliglivet: ektemannen som bedrar sin hustru, postbudet som kjøper seg en ny bil...